Likeverdige muligheter til høyere utdanning er en ratifisert menneskerettighet for personer med nedsatt funksjonsevne. Likevel finnes det i dag ingen operative tilbud i Norge som åpner for reell deltakelse for denne gruppen. Hvordan kan vi forstå en slik diskrepans mellom klart formulerte idealer og en praksis som ikke gjenspeiler dem? Inkludering og mangfold erfane saker i de fleste offentlige sektorer, men i realiteten er mennesker medutviklings hemning fremdeles helt utestengt fra høyere utdanning.
I de senere årene har to institusjoner åpnet for høyereutdanning for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Steinerhøyskolen går nå inni sitt tredje år med pilotprosjektet Inkludering i høyere utdanning, der detforskes på de gjensidige mulighetene for faglig fordypning og didaktiskinnovasjon gjennom sammensatte studentgrupper. Prosjektet ledes av JosefinWinther. VID vitenskapelige høgskole var den første institusjonen som tilbød etstudieopplegg for studenter med utviklingshemning, under ledelse av Inger MarieLid.
Hva har vi lært så langt, og hvordan kan veien videre se utmot reelle utdanningstilbud for mennesker med nedsatt funksjonsevne? Hvilkenplass har studiepoeng og studiekompetanse i dette bildet? Og hvordan kan viforstå de formelle rammebetingelsene i lys av inkludering?