Book foreleser

SISTE SAKER

Hva er Steinerpedagogikk?

En helhetlig pedagogikk som ønsker å ivareta både de legemlige, sjelelige og åndelige sider ved mennesket

I utdanningene på Steinerhøyskolen danner steinerpedagogiske ideer, metoder og praksistradisjoner kjernen i utdanningen, sammen med kunnskap fra andre teoretiske, vitenskapelige og erfaringsbaserte kunnskapskilder.

Målet i pedagogikken er at barn og unges individualitet skal styrkes og sosialiseres på en slik måte at de i voksen alder kan forholde seg til verden ut fra egen trygghet, selvstendig dømmekraft, levende kunnskaper og personlig initiativ.

Kjennskap til barns behov og utviklingstrekk gjennom førskolealder, skolealder og ungdomstid er utgangspunkt for en helhetlig pedagogikk som ønsker å ivareta både de legemlige, sjelelige og åndelige sider ved mennesket.

Likeverdig med respekten for enkeltindividet er steinerpedagogikkens idé om at alle aktiviteter knyttet til skolen skal være innrettet mot de samfunn og det mangfold av kulturer som elevene er deltagere i. Både en sosialisering og en tilegnelse av kunnskaper og ferdigheter som fordres i samfunnet, er nødvendige elementer i en oppdragelse til frihet. For det er nettopp i fellesskapet og i den aktuelle kulturelle og samfunnsmessige situasjon at hvert enkelt menneske kan finne sitt virkefelt og sine muligheter til et liv i pakt med egne evner, holdninger og overbevisninger.

Steinerpedagogikk og antroposofi

Steinerpedagogikken er utviklet etter antroposofiske ideer og impulser fra den østerrikske filosofen og pedagogen Rudolf Steiner (1861 – 1925). Antroposofien forholder seg til menneske, samfunn og natur på en spirituell så vel som en materiell måte. Dette innebærer at tilværelsens materielle og sansbare aspekter forbindes med ikke-sansbare, spirituelle komponenter.

I antroposofien beskrives mennesket som bestående av legeme, sjel og ånd, og menneskets åndelige eller spirituelle natur oppfattes som eksisterende ut over liv og død. Slik oppstår et menneskebilde som tilkjenner alle mennesker noe unikt og uutgrunnelig ut over de iakttagbare evner og ferdigheter.

Steinerpedagogikken er på den ene siden rettet mot utviklingen av en konkret livsdyktighet knyttet til aktuelle samfunnsmessige og kulturelle vilkår. På den andre siden søker pedagogikken å møte hvert enkelt barn med taktfullhet og dyp respekt. Denne respekten kommer også til uttrykk i hvordan undervisningen forholder seg til naturen og til kulturelle, historiske eller samfunnsmessige temaer.

Antroposofien fokuserer i stor grad på sammenhengen mellom de materielle og de spirituelle aspektene ved tilværelsen, og steinerpedagogikken henter inspirasjon til en human og økologisk orientert etikk fra en slik helhetstenkning. Antroposofi eller elementer fra et spirituelt livssynsinnhold kommer ikke frem i undervisningen og utgjør derfor kun bakteppet for pedagogikkens metodiske, didaktiske og holdningsmessige utforming. Steinerskolene er religiøst og livssynsmessig uavhengige.

11 gode grunner

Det finnes mange gode grunner til å velge Steinerskolen. Steinerskoleforbundet har samlet 11 av dem i sin nye brosjyre. Her finner du kanskje svar på hvorfor du skal velge Steinerskole for ditt barn, og kanskje også hvorfor Steinerhøyskolen er den rette arena for deg som lærer.

Last ned hele brosjyren her

Antroposofiens plass i Steinerhøyskolens utdanninger

Antroposofien har en selvfølgelig og sentral plass i Steinerhøyskolens lærer- og førskolelærerutdanninger. Undervisningen i antroposofi og steinerpedagogisk teori er konsentrert om de deler av antroposofien som er steinerpedagogisk relevante. Viktige begreper i steinerskolenes og –barnehagenes læreplaner er hentet fra antroposofien, og kunnskaper om disse begrepene tilhører derfor en steinerpedagogs profesjonelle kompetanse.

I undervisningen på Steinerhøyskolen gis disse sentrale begrepene en grundig gjennomgang. Siktemålet er at studentene skal ha opparbeidet både en forståelse for hva disse begrepene betyr og hvilken pedagogisk relevans de kan ha. Det legges vekt på en komparativ behandling av begreper fra antroposofien, der både sammenfallende og motstridende synspunkter trekkes frem.

Studentene oppfordrers til kritisk refleksjon over de antroposofiske begrepene, noe som tydeliggjøres ved at alternative tolkningsmåter og forståelser gjøres til gjenstand for samtale. En kritisk og individuell forståelse for steinerpedagogikken vil måtte grunnes i både begrepslig og historisk kunnskap. Når et originalverk av Steiner studeres, eksempelvis Almen menneskekunnskap fra 1919, vil denne behandles både som en historisk kilde og som en studietekst relatert til begreper som tanke, vilje og følelse. Historisk kunnskap er vesentlig for å kunne se både muligheter og begrensninger ved ulike pedagogiske ideer.

I alle sammenhenger vil det betones at studentene vil måtte skape sitt eget tolkningsrom for begreper hentet fra antroposofien, og at det ikke finnes noen forventet holdning eller forståelsesmåte knyttet til Steiners verk. Den store distansen i tid som etter hvert forefinnes mellom Steiners originalpublikasjoner og dagens pedagogiske tenkning, gir selvsagt impuls til at nye spørsmål, nye tolkninger og ny kritikk vil rettes mot antroposofien slik den er formidlet fra Steiner.

For en steinerpedagog vil kunnskaper om antroposofi kunne være en inspirasjonskilde til å oppleve respekt for barns og voksnes individuelle egenart, naturens storhet og betydningen av et kulturelt mangfold. Antroposofi, slik den undervises på høyskolen, representerer en anti-dualistisk og utviklingsorientert spiritualitet som kjenner seg forpliktet overfor enkeltmenneskets frihet.