Praksisbesøk i New Zealand

28. september 2017 reiste Susanne Rød Knudsen, Pernille Wang og jeg, Øystein Tvedt Engen, til New Zealand for å prøve oss som barnehagelærere i hovedstaden Wellington.

Vi var tre studenter fra Steinerhøyskolen i Oslo som nder 3. året på barnehagelærerlinjen valgte å ha praksis i en Steinerbarnehage i utlandet. En forutsetning er jo at en behersker språket i det landet en ønsker å ha sin praksisperiode i.

Vi valgte New Zealand, og tok også vår høstferie der nede, leide en campingbil og reiste i 10 dager fra Auckland ned til Wellington. På vei nedover nordøya var vi innom alt fra varme kilder, artdeco by, en gårds -Steinerbarnehage – til tropiske skoger og fantastisk landskap. Landskapet består mye av små hauger med beitemark og med store, høye trær innimellom. Der nede var vinteren akkurat over og våren i gang. Så det var alt fra regn og kaldt til solfylte dager med klar blå himmel.

Etter å ha reist i 10 dager så kom vi frem til barnehagen og området vi skulle bo de resterende fem ukene. De ansatte i barnehagene vi skulle jobbe i hadde på forhånd ordnet det slik at vi kunne bo hos hver våre familier. Pernille i Paekakariki og Susanne og jeg i Paraparaumu, som ligger langs den vakre Kapiti kysten. Og som har en øy utenfor seg som heter Kapiti Island med et stort fuglereservoar med mange utrydningstruede fuglearter. New Zealand har i lang tid hatt problemer med fuglebestanden sin på grunn av innføring av rovdyr til landet. Derfor er det nå strenge regler for hva man ta med inn i landet både av dyr og planter. De jobber også med å bevare de tradisjonelle plante og dyrelivet bestående. Både Paekakariki og Paraparaumu ligger ca en times kjøretur fra Wellington, som er hovedstaden i New Zealand.

Pernille jobbet i en barnehage som het Te rawhiti i avdelingen Kakariki (som betyr grønn på Maori). Barnehagen ligger i nær sjøen og er innhyllet av en frodig hage. De produserer egen kompost og har egen grønsakshage på baksiden, og en hage med trær, blomster og andre planter. Pernille bodde slik til at hun også kunne gå to minutter før hun var nede på stranden, som gikk hele veien opp til der Susanne og jeg bodde. Susanne og jeg var naboer i et boligstrøk og syklet 10 minutter for å komme til barnehagen Te Ra Waldorf Kindergarten. I denne barnehagen var det tre avdelinger og hvor vi jobbet i to av dem. Dette var en barnehage som tilhørte en større skole, hvor elever gikk fra 1. til 7. klasse. Så barnehagen var i sterk tilknytning til skolen, men alikevell innhyllet i en fantastisk hage helt for seg selv.

Vi merket fort hvor lik barnehagene var i sammenligning til steinerbarnehager vi har hatt praksis i her i Norge.  Aktiviteter som maling, ringlek, eventyr og bivoks var tilstede. Den samme hjemmelige følelsen på avdelingene. Med matlaging hver dag og det gjørende arbeidet av de voksene mens barna holder på i sin frilek. De hjemmelagede og naturtro lekene kjennes også godt igjen fra Norge. Tydelige rytmer i hverdagen var også kjennetegn på en steinerbarnehage. Styrt aktivitet, til frilek, til måltid, til frilek og så videre. Gode gjenkjennelige rytmer. Det er veldig fint hvordan steinerpedagogikken skaper noe så gjenkjennbart over hele verden.  Vi kjente oss så godt igjen i hvordan hverdagen og alt var bygget opp. Det var litt som å komme hjem, så godt som vi ble ivaretatt av personalet. Vi følte oss alle varmt velkommen og inkludert av både personalet og foreldre. Men det var jo selfølgelig også forskjeller på andre siden av jorda. Det som kanskje kom tydligst frem var språket. De prater engelsk med litt bred britisk aksent. Det var fantastisk å høre hvordan barna pratet så uanstrengt engelsk med hverandre. De hørtes så proffe ut, som i en film. Selvfølgelig er dette naturlig når det er deres morsmål, men alikevel. De hadde også et annet språk de brukte – nemlig Maorispråket. Dette er språket urbefolkningen på New Zealand prater. Maoriene var de som bebodde øya før britene kom og tok over på 1800-tallet. Pedagogene forsøker å dra Maori kulturen inn i hverdagen til barna. Dette gjør de gjennom sanger, leker i ringleken eller syngende beskjeder både på Maori og Engelsk. Navnene på både avdelingene og hele barnehagen er også på Maori. Noe annet som var annerledes enn her i Norge var åpningstider. Barnehagen åpnet kl. 09:00 og stengte kl. 14:00. Som regel ble dette ordnet ved at en av foreldrene var hjemme på dagen.

Selv om praksisen stort sett baserte seg på å se hvordan en steinerbarnehage drives i New Zealand, så hadde vi også oppgaver vi skulle gjøre mens vi var i barnehagen.  Vi skulle blant annet lage et leketøy eller noe til nytte for barna og barnehagen. Så jeg ble spurt om å restaurere to plantekasser og plante noe i dem. Jeg fikk brukt litt hammer, sag og spade med og rundt barna. Jeg hadde med meg fem av barna til den store hagen som lå ved skolen for å hente kompostjord. Deretter plantet vi et ferskentre i kassen. Jeg ser frem til å få et bilde av treet når det kommer fersken på det. Pernille heklet lekedyr til avdelingen sin og Susanne sydde en dokke til sin avdeling. Videre så var en av de andre oppgavene å ha ansvaret for overgangssituasjoner mellom aktiviteter. For eksempel hadde Pernille ansvaret for garderobesituasjonen. Vi fikk styrt og prøvd oss også litt på det å ta ansvaret i barnehagen. Selv om det føles litt rart både for meg og for barna at plutselig det er meg de skal høre på, så var dette en veldig god erfaring å ha med seg videre som pedagog. Ellers forsøkte jeg meg på å fremføre noen norske sanger på avdelingen min. Det var veldig interessant hvordan barna etter et par ganger tok de norske ordene og sang de nesten uten feil. De lærer så fort! Og de er så flinke til å lytte til lydene. Det var flere ord de mente at de forsto fordi ordene lignet på andre ord på engelsk. Susanne fremførte det norske eventyret “Trollene på Hedalsskogen” som klang godt hos barna.

Vi ble veldig godt ivaretatt hele turen. Pedagogene som vi bodde hos, og også noen av foreldrene, inviterte oss på middager hjem til seg og på konsert, både i Wellington og lokalt i Paekakariki. Familien som Pernille bodde hos tok henne med på fantastiske motorsykkelturer og turer i den fine naturen. Susanne fikk være med sin familie på overtagelse av en fantastisk tomt de hadde kjøpt og ble god venn med både deres hund og katt. Jeg bodde hos en kinesisk familie og fikk servert nydelig kinesisk mat hver dag. Vi har vært veldig heldig! Generelt er New Zealendere veldig varme og imøtekommende mennesker. Man hilser gjerne på ukjente folk på i gata. Veldig hyggelig.

Etter seks uker i New Zealand var vi klare for å komme oss hjem, men også rart å reise fra alle de fine menneskene vi ble kjent med og den fantastiske naturen vi var blitt en del av. Vi har fått gode vennskapsbånd og har skapt minner for livet. Så mye bra erfaring som vi har tatt med oss tilbake til Norge. Selv om vi gledet oss å komme hjem til Norge, så var det en virkelig en lang flytur på hele 37 timer vi hadde foran oss da vi satte nesen hjemover 13. november. Vel hjemme er det gode minner å ta vare på og godt å se tilbake på de fine opplevelsene vi har hatt.

Øystein Tvedt Engen, tok sin bachelorgrad våren 2018 og jobber nå som pedagog i Steinerbarnehagen på Nøtterøy